Hell i uhell

16.04.2018

 

Når uhellet først var ute, var jeg heldig.

 

Tenkte jeg må skrive en oppdatering/avslutning av dette siden det er mange som følger med. Jeg får enormt mange meldinger og hilsninger. Og vil også med dette si tusen takk for alle hilsner og alle som har heiet på meg!! Legene lovet meg en tøff løype og det fikk jeg. Men nå er jeg straks igjennom. Uten alle dere som har støttet meg, hadde dette vært ennå vanskeligere. 

Når jeg ble syk, lette jeg en del etter blogger på nettet for å lese om andre som har fått livmorhalskreft, og mange startet med å skrive, men ikke alle fulgte opp sånn at man fikk ikke vite hvordan det gikk. Det er litt dumt for man vil jo vite hvordan ting endte, om det gikk fint. Det er jo sånne håp man henger seg i når man er syk og leter etter andres erfaringer. Så her skriver jeg ærlig og rett fra levra i tilfelle andre søker opp min histore. De forrige innleggene ligger foran her i bloggen. 

 

Heldigvis for min del har det gått fint. Jeg ble operert 20. mars og de sa med en gang at de mente de hadde fått fjernet all kreften. De hadde fjernet litt rundt området også for å være sikker. De fjernet livmorhals, livmor, litt lymfer og andre ting rundt. Husker ikke hva alt het. Fikk heldigvis beholde eggstokkene for da slipper jeg å gå i overgangsalder. Det er ikke noe tap for meg å fjerne alt dette, for jeg skal uansett ikke ha flere barn. Jeg har mine gull!

Det ble en stor operasjon der de måtte åpne hele buken fra over navlen helt ned til det helligste. Det var fordi svulsten var så stor at de ikke tok sjansen på å ta den ut via kikkhull. Den kan jo ikke deles/gå i stykker når de fjerner den, for da sier det popp også sprer kreften seg. Så det sikreste var å åpne alt. Kirurgen har også hatt hendene inni for å kjenne på nyrene bak på ryggen, under ribbeina og kjenne på leveren osv. Dette for å være sikker på det ikke er kreft der. Magen ser ikke ut etter denne store operasjonen, men man skal da se ut som man har levd litt vel? Haha  Bra det finnes bikinier som er høye i livet nå når sommeren nærmer seg. 

Operasjonen gikk greit, selv om det er ganske skremmende å være så hjelpeløs. Å ikke kunne sprette opp av sengen, kunne skynde seg eller bevege seg slik man vil. Jeg greide ikke en gang å løfte håret opp når jeg lå på det, og måtte ringe og be om hjelp til å løfte håret opp siden jeg "satt fast" når jeg lå på håret. Det har vært lite vondt med tanke på den store operasjonen, men en del ubehagelig. Det ser jeg bare på som prisen man betaler for å få være med videre. For dette hadde faktisk drept meg om det ikke ble behandlet. Dette var aggressiv shit! Så litt ubehageligheter og eventuelle smerter, det tar man med. Nå er jeg frisk og det var verdt alt sammen!

Jeg har nå "fått betalt" for all treningen jeg har gjort hele livet: Jeg greide å stå opp og stå ved siden av sengen og gå med beina allerede når jeg kom ned fra overvåkningen. De sa det var veldig godt gjort. Dagen etter greide jeg å hente mat selv på kjøkkenet, selv om det var en hel ekspedisjon å komme seg dit. Og når jeg kom tilbake, rakk jeg å ta to tygg av en skive før jeg måtte sove (utslitt) for så å spise resten etterpå. 

Jeg er kanskje treg i oppfattelsen, men jeg skjønte at jeg faktisk har hatt kreft to dager etter at de hadde fjernet den. Da kom det noen inn med en vaffel og en brosjyre som de ga meg. På brosjyren stod det Tilbud til kreftrammede og pårørende. Jeg fikk helt sjokk og begynte å hylgrine. For å se den setningen på brosjyren da skjønte jeg at jeg var den kreftrammede. Jeg hadde jo bare sagt at jeg ville ha en vaffel!! Dette ville ikke jeg ha! Det gikk fort over, men jeg ble ganske overrasket over min egen reaksjon. Jeg har alltid vært veldig sterk både fysisk og psykisk, så at en sånn liten ting skulle vippe meg over, var overraskende. Følelsesmessig har dette vært en berg- og dalbane. Ene øyeblikker ler man, i neste er man på gråten. Jeg er glad jeg har et godt utgangspunkt, jeg er sterk psykisk, så regner med å komme meg kjapt videre. 

Alt dette har gjort at jeg ser ting annerledes. Ting vi tar som en selvfølge er ikke en selvfølge for alle. Da jeg kom hjem, oppdaget jeg at jeg ikke kunne tisse selv.. Måtte bruke kateter som jeg måtte sette på meg selv. Var redd for at det skulle være sånn resten av livet, men det gikk seg til etter tre dager. Så fikk jeg urinveisinnfeksjon. Så jeg var en del inn og ut av sykehuset den første uken. 

Nå har jeg vært hjemme noen uker, og kroppen er tilbake på alle måter bortsett fra at jeg fortsatt er litt stiv i magen, kan ikke løfte noe ennå på noen uker. Hodet er heller ikke helt der det skal være. Jeg fikk så sjokk når jeg fikk diagnosen, at jeg har mistet en del konsentrasjon, ordforrådet mitt har gått ned osv. Det sier de er vanlig, og jeg skal få hjelp av sykehuset til å komme på plass igjen. Jeg skal også gå til tankefeltterapi i håp om at det kanskje kan sette ting på plass litt fortere. Fremdeles sliter jeg også litt med at jeg ikke greier å ha lyset av når jeg skal sove. Det er en angst som har satt seg. Jeg har også fått et litt komplisert forhold til døden og andre som er syke. Jeg klarer ikke å se en film feks der noen dør eller det er begravelser. Får litt angst av det. Men dette skal jeg jobbe meg ut av. 

Denne uken fikk jeg bekreftet at all kreften er fjernet. Da ringte kirurgen etter at hun hadde fått svar etter at de hadde testet alt de hadde fjernet fra meg. Der var ingen kreft i området rundt, så dermed er alt borte!!! Jeg er ferdig behandlet. Jeg er veldig glad for å slippe stråling og cellegift. Ble altså kun operasjon for meg. Og de sier at jeg nå ikke har noe større sjanse for å få kreft enn andre. Jeg må likevel gå på kontroller fremover, men herregud, det er en liten pris å betale. 

Ellers har jeg også oppdaget hvor mange mennesker jeg har rundt meg. Jeg har fått så mye støtte. Hilsner, gaver, telefonsamtaler, sms og via andre. Helt enormt! Også fra folk jeg ikke hadde forventet det. Spesielt en var litt overraskende: Hilsen fra en som mente seg som min fiende. Lang historie kort: Vi er ihvertfall ikke fiender i dag. Vedkommende ønsket meg alt godt og unnet meg ikke å gå igjennom dette. Det viste seg at personen selv hadde ting som var vanskelig. Etter at vi hadde pratet et par timer, hadde vi det bedre begge to. 

Familien har vært tålmodig. De første ukene ble jeg hentet og kjørt og ting måtte bæres. Måtte ha hjelp i huset og ting måtte handles inn. Fy søren så tungvindt når man er helt hjelpeløs! Men heldigvis tålmodige sjeler rundt meg. :)

Jeg har jo vært veldig åpen om det jeg har vært igjennom. Måtte det pga jeg har så mye kunder i selskapet mitt. Det hadde vært veldig tungvindt å svare alle på melding. Det har vært greit å være så åpen. Mange har sagt de ville aldri greid å gjøre det samme, men for meg har det vært riktig. Jeg er nå en åpen person også. Synes det er enklere å bare fortelle det som det er. 

 

Så nå vil jeg bare oppfordre alle til å sjekke. Ta celleprøver - menn: sjekk prostata. Og om man har andre ting man lurer på, sjekk deg! Det forsvinner ikke om man bare overser det, og jo tidligere ting blir funnet, jo bedre sjanse har du. De er så flinke i dag og de som jobber på sykehuset der jeg var nå: De må være håndplukket!! Kan ikke være hvem som helst som får jobb der. De er så fantastiske og virkelig engler, altså! De takler deg om du griner, raser eller er helt knust. De får de verste tankene til å bli litt bedre. Og de kan trylle frem hjelpemidler mot det meste. Jeg er sikkert litt lett å overraske også siden jeg aldri har vært syk eller på sykehus, men likevel. De er utrolig!

 

Siste ting: Har du forsikring? Sjekk at den utbetaler mens du er i live og ikke ved død. Når du er død, trenger du ikke penger, du trenger de mens du er her. Veldig mange har forsikring "ved død". Dumt! Når man blir syk, bruker NAV mange måneder på å behandle sykepengene dine. Jeg har fortsatt ikke fått en krone, og jeg har vært sykemeldt i 2 mnd. Har hørt med mange nå og flere har ventet 4 mnd. Heldigvis hadde jeg forsikring som utbetaler en skattefri engangssum ved alvorlig sykdom og det fikk jeg utbetalt. Det reddet meg. Er tøft å være uten lønn i flere måneder. 

 

Nå har jeg mye å ta igjen. Mange kaffekopper, lunsj og andre avtaler som skal holdes fremover. Møte de som har støttet meg i alt dette. Alt har blitt utsatt fordi forløpet av behandlingen har vært så travel, at jeg ikke har rukket noen ting. Nå er jeg sykemeldt videre og har tid til å ta igjen det jeg ikke har rukket. Har også en tatovering som skal taes i morgen. Den ble plutselig mye viktigere nå: Stay strong.

Så nå gleder jeg meg. Satser på vår/sommer med fint vær!

Stor klem herfra!!

 

 

Tilbake