Sjekk deg!

09.09.2018

 

En celleprøve kan være å leve eller å ikke leve.

 

I januar i fjor, fikk jeg tatt en celleprøve hos fastlegen. Jeg var der for noe helt annet og da jeg skulle gå, spurte jeg om han bare kunne ta en prøve siden jeg likevel var der. I den prøven fant de celleforandring (CIN3). Det viste seg å være livmorhalskreft. 

Da jeg kom på sykehuset måtte jeg gjennom mange undersøkelser og de målte og målte for å se om det holdt å bare operere, eller om jeg måtte ha stråling også. Heldigvis kunne de fjerne alt med bare operasjon, så jeg slapp både stråling og cellegift. Men kulen var stor, så de måtte åpne hele magen fra over navlen og helt ned. Hadde kulen vært mindre, kunne de tatt kikkhullsoperasjon, men da må de være sikker på at de får kulen ut uten at den går i stykker eller deler seg. Det tok de ikke sjansen på pga størrelsen, så derfor ble det å åpne magen.

Kreften var også aggressiv og hadde jeg kommet litt senere, ville den ha spredd seg..

Nå er jeg heldigvis frisk. All kreften er borte. Jeg har hatt to kontroller etterpå som har vist at alt er bra. 

Siden jeg slapp stråling og cellegift har jeg blitt spart for mye ettervirkninger fra slik behandling. Mange opplever jo en del problemer i ettertid. Hørte feks om en dame som hadde fått med seg en "stav" hjem som hun ikke hadde fått med seg noe forklaring på hvordan hun skulle bruke, så hun hadde ikke brukt den. Den skulle brukes til å føre inn i skjeden for å holde det åpent. For når det er strålet inni der, så er det åpent sår og staven skulle sørge for at det ikke gror sammen. Det grodde sammen for henne siden hun ikke hadde brukt hjelpemiddelet hun fikk med. Så hun hadde enten ikke fått nok informasjon, eller så har hun ikke greid å ta til seg informasjonen. Det siste kan også godt være tilfellet, for i en sånn situasjon man befinner seg i, suser alt rundt i hodet. 

 

Jeg har ikke fått noen fysiske problemer i ettertid bortsett fra at jeg ikke greier å gå tilbake til min fysiske jobb ennå fordi det gjør vondt i arret på magen. Jeg forsøkte meg på lett trening, men det gikk ikke. Fikk vondt ganske fort. 

Psykisk har jeg gått litt på en smell ved at jeg fikk sjokk av å få beskjeden om at jeg hadde kreft, skal få sjekket om det er PTSD. Så jeg sliter litt med hukommelse og konsentrasjon. Kan også få reaksjoner på helt merkelige ting. Fikk feks panikkangstreaksjon av å se MammaMia 2 filmen. Jeg var ikke forberedt på at hovedpersonen var død og jeg har litt anstrengt forhold til døden etter alt dette. Men alt dette skal jeg ordne opp i. Har begynt hos en tankefeltterapeut.

 

Så fikk jeg en overraskelse her om dagen: Møtte en jeg kjenner og hun spurte hvordan det går med meg. Joda, går fint med meg, svarte jeg. Så spurte jeg om hun er flink å gå og ta celleprøve hvert tredje år. Nei, hun hadde aldri tatt en!! Hva??? Mener du aldri som aldri i livet ditt?? Denne damen er kanskje rundt 40 år. Hun trodde det var en stor greie å ta en slik prøve og at det gjør vondt, så hun hadde bare droppet det. Jeg jaget henne inn for å bestille time hos fastlegen sin! 

Bare så det er sagt: Det er IKKE vondt å ta en slik prøve. Og det er gjort på null komma svisj! Det er selvsagt mange andre ting jeg kan komme på som er kjekkere og gøyere å gjøre enn å ta en sånn prøve, men dette MÅ alle gjøre. Det kan faktisk være forskjellen mellom liv og død! 

Sjekk deg!! NÅ!

 

 

Tilbake