Fuck it!

14.11.2018

 

Det å passe inn og føle seg på lik linje med «alle andre» er ikke enkelt. Man ønsker å bli likt og man forsøker å gjøre alle til lags. Noen går alt for langt og utsletter nesten seg selv for at andre skal like dem. Hvor viktig er det? Å bli likt. Og går det an? Kan man komme dit at alle liker en?

 

Hele livet lærer man at man skal være snill. Man skal hjelpe andre når noen trenger det, man skal reise seg på bussen for eldre, man skal snakke pent og oppføre seg fint. Det er vanlig folkeskikk og det må jo læres, men kan det bli for mye? Kan vi bli for snille sånn at det går ut over oss selv?

Spesielt jenter har lett for å bli så snille at vi glemmer oss selv. Om det blir tilfellet, så følger det oss gjennom hele livet. Da har vi også lett for å bli utnyttet senere. Har du noen gang opplevd at du har sittet og ventet på en mann «som ikke vet hva han vil»? Har du noen gang tatt deg selv i at du lar andre bruke din tid og egentlig kaster den vekk, og du lar dem? Du sitter for eksempel og venter på en som skulle komme klokken syv fordi han eller hun trenger å snakke med deg. Klokken blir både syv, åtte og ni og du sitter fortsatt og venter. Da burde du ta telefonen og ringe og si at de kan la være og komme, men gjør du det? Når de kommer dinglende klokken halv ti, sier du da noe om at de burde ha respektert tiden din? Eller blir du den medfølende som skjønner og forstår? 

Når jeg gikk i andre klasse på skolen var det en dag en jente bak meg i klasserommet som spurte meg om jeg hadde en blyant hun kunne låne. Hun hadde glemt sine blyanter hjemme. Jeg ga henne en blyant for så etterpå oppdage at jeg hadde gitt henne min eneste som jeg hadde. Så fikk jeg kjeft av læreren fordi jeg ikke hadde orden i sakene mine og glemt blyantene hjemme.. Kjenner du deg igjen? 

Lar du folk ringe deg og øse av seg alle sine problemer mens du sitter og lytter og blir trøttere og trøttere mens den på andre siden blir lettere og lettere? Da har du blitt brukt som en søppelbøtte.

 

Ser du forskjell på folk i livet ditt som liker deg fordi de respekterer deg og dem som liker deg fordi de ikke respekterer deg?

Du ser forskjellen?

Har du stått opp for deg selv og folk fortsatt liker deg, så respekterer de deg. Er du en som «alle kan utnytte», så liker de å være sammen med deg fordi de får noe av deg. De sistnevnte dukker opp hver gang de trenger hjelp med noe, at du skal lytte til dem, gi dem råd, gjøre noe osv.

Mennesker som respekterer deg, vil være sammen med deg fordi de liker deg. Fordi dere kan samtale frem og tilbake og gi noe til hverandre. Dere gir og tar.

Så hvis du drar den litt lenger: Hvis du har en partner som du ikke respekterer, hvordan er følelsene dine for den personen da?

Man har ikke kjærestefølelser for en person man ikke respekterer. På samme måte kan ikke en mann ha kjærestefølelser for en jente som lar seg tråkke på, godtar gjentatt utroskap, finner seg å bli løyet for, tilgir om igjen og om igjen.

Vil du fortsatt utslette deg selv for å få den mannen?

 

"Man har ikke kjærestefølelser for en person man ikke respekterer"

 

Verden er et speilbilde av dine tanker, følelser og holdninger. Det vil si at slik man ser på seg selv, er slik man blir oppfattet. Har man dårlig selvbilde, tiltrekker man seg mennesker som vil utnytte akkurat det. Som en sporhund finner de frem til de menneskene som gir og gir og gir.

Er det verdt det? Og ikke minst – er det nødvendig?

Trenger vi egentlig bekreftelse av hvert eneste menneske vi møter? MÅ du bli likt? Hva hvis du driter i hva andre mener om deg? Tenk så mye du slipper å gjøre. Tenk så mye mindre arbeid du får hvis alt ikke trenger å være perfekt hele tiden. Hvis du tør å gå på butikken en dag selv om du ikke har sminket deg. En dag du er trøtt og vil ha tid til å bare sitte i sofaen med beina på bordet og en bekjent ringer for ørtende gang og vil snakke om at typen er utro, så sier du bare: nei, i dag orker jeg ikke. Du kan be henne lese denne artikkelen isteden. Tør du? Hun trenger den hvis hun har en type som har vært utro ørten ganger..

Vi kan ikke være så redd for å være oss selv at vi må gå med «masker» hver dag. Det er utrolig slitsomt! Og vi må ta tiden vår tilbake. Alle trenger å samle hodet av og til og ha egentid. Det får vi ikke hvis vi stiller opp for alle andre.

Ingen trenger å bli likt av alle. Faktisk trenger vi ikke mennesker som ikke liker oss for den vi er. Hvis du må shine hele huset før du tør å la venninnen din komme på besøk, er det noe galt. Samtalen rundt kjøkkenbordet er det viktigste, og da spiller det vel ingen rolle om det står noen fat på kjøkkenbenken? 

Som sagt så er verden et speilbilde av dine tanker, følelser og holdninger. Hva tror du skjer hvis du sier: Fuck it!

Hvis du begynner å gjøre det du selv vil, du stiller opp for mennesker når du har overskudd og lyst til det, du er ikke redd for hva andre tenker om deg, du er ikke redd for at noen ikke liker deg. Hva skjer da? Jo, folk liker deg fordi de respekterer deg! 

Så gå ut i verden og gjør det DU vil. 

Fuck it!

 

Tilbake