Forhold når den ene utsletter seg selv

15.11.2016

 

Vi møter mennesker i alle situasjoner av livet og vi møter folk på forskjellige "arenaer". Nå som skilsmisse er mer vanlig enn å holde sammen livet ut, er mange single selv om man er godt voksen. Det vil si at mange må begynne å date igjen i voksen alder.

Det kan by på utfordringer både fordi "sjekkemarkedet" er helt annerledes nå enn sist man var singel, og fordi alle man møter (og en selv) har mer bagasje. Alle beskytter seg selv for ikke å bli såret, og alle vil gå frem i forskjellig tempo. Hvordan kan man finne et seriøst forhold, og det uten å måtte være den som må tilpasse seg alt? Man vil jo ikke gi fra seg all selvrespekt i prosessen..! Eller?

 

Når to voksne møtes og skal finne tid til hverandre, blir det et puslespill. Begge har gjerne jobb, de har dager de går på trening, noen dager de har barna osv. For at dette puslespillet skal gå opp, må man kanskje endre litt på rutinene. Og der møter en del problemer. Ofte kan det være mannen som ikke er villig til å snu på sine rutiner. Hvis han pleier å trene mandag og torsdag, så er han kanskje ikke villig til å heller trene en onsdag for å kunne tilbringe tid med den nye kjæresten en torsdag. Da blir det et valg for henne: har hun mulighet til å endre sine rutiner? Og hvor langt vil hun strekke seg for å få det til? Hvis hun ikke kan få det til, må de droppe møte. Han står gjerne på sitt og har bare ikke lyst til å snu sin rutine. Hun må snu opp-ned på hele sin uke for å få til et møte. 

 

Det kan lett bli som følger:

 

Hvis han ser at du er villig til å snu på alt for å få til møte, mens han kan fortsette å ha livet sitt som vanlig, kommer han mest sannsynlig aldri til å gjøre noen endringer i sitt liv for å få til møter. Hvorfor skal han det? Du gjør jo alt slik at han kan fortsette sine rutiner som han pleier. Det kan slå ut på flere måter: Det kan gjøre at han tar deg for gitt på også andre områder fordi han ser at du er villig til å gjøre mye for å få tid med han. Det kan gjøre at han mister respekten for deg og tar deg som en selvfølge. Han prioriterer gjerne å gå ut med gutta i helgen fordi han vet at du "rydder plass" til han hvis han finner ut at han vil dukke opp senere i helgen, eller om natten, etter å ha vært ute. Han kan altså ha livet sitt som vanlig, mens alt blir et stress for deg der du må flytte om hele din kalender på et blunk når du ser at dere kan få litt tid sammen og det passer for han. Men dette kan det jo ikke komme noe positivt ut av?

 

Hvorfor finner mange jenter seg i dette? Er vi så "svak" at når vi først har følelser for en mann, så gjør vi hva som helst? Tenker vi ikke at hvis man først lar en mann ta en for gitt, så endrer ikke det seg av seg selv? Det er noe med at man må ha så pass respekt for seg selv at man ikke lar andre behandle en respektløst. Og da tenker jeg på at andre skal ha respekt ikke bare for deg som menneske, men også din tid og ditt liv og det du fyller livet med så som jobb, barn osv. Hvis en mann sier at han stikker innom deg en torsdags kveld og du sitter og venter, og han ikke dukker opp, for så flere timer senere sender en melding og sier at han kunne ikke like vel, endte opp på puben med gutta for eksempel, så har han ikke respekt verken for deg eller din tid. Han synes da at det er helt ok at du kaster vekk mange timer på å vente. Timer du kunne brukt på noe hyggelig som å besøke en venninne, gå en tur eller noe annet. Det er timer du aldri får igjen, så ikke kast de vekk!

 

Hva bør man gjøre da?

 

Sett ned foten med en gang! Sørg for at det er gi og ta, gi og ta helt i fra starten av forholdet. Idet deres møtes. Går det bare en vei, vil det fortsette sånn. Klart man kan gå med på å endre sin plan av og til for å få puslespillet til å gå opp, men det er ikke den ene som skal gjøre det hver gang.

Forvent at mannen vil gjøre ting for deg og at han gjerne er litt gentleman! La mannen bære ting for deg, la mannen skifte dekk for deg, la mannen holde døren osv. Til gjengjeld kan du skjemme han bort ved å mekke et ostesmørbrød mens han skifter dekk, invitere han på middag, kjøpe to billetter til deg og han på fotballkamp osv. Det viktigste er: det er gi og ta. Ikke vær redd for å kreve noe. Og husk at menn er slik at du må si hva du ønsker. De er absolutt IKKE tankelesere, så ikke hint eller snakk mellom linjene, si hva du vil.

 

Dette er ting som må på plass med en gang! Og grunnen er: hvis de først er vant til at du gjør alt, så blir det sånn videre. De våkner ikke opp en dag og kommer på at de gjør for lite for deg.

Du må faktisk være obs på dette i fra starten, og det er fordi vi jenter har en tendens til å ville være snille og vi duller og vasker og baker og gjør alt mulig for at det skal være hyggelig, og plutselig ser vi at det er faktisk bare vi som gjør noe for at forholdet skal fungere. Mannen har gjerne hele tiden fokusert på seg og sitt: jobb, trening og gutta. Og så har de bare seilt med og stukket innom når det har passet sånn. Og når lyset går opp og du ser det, så er det for sent. Når du da peker på faktum og vil ha dette endret, kan du glemme det, for da har det gjerne pågått i åres vis og mannen er godt vant. Han vil ha det som det har vært og er lite villig i å begynne å "jobbe" da. Du kan selvfølgelig sette ultimatum, men han er jo vant til at du gir deg til slutt, så han endrer ingenting.

Så da er valget: bryte ut, eller fortsette å være den som utsletter seg selv for andre.

 

Vær heller forutseende og gi forholdet en mulighet til å være balansert der man gir like mye som man får, ved at man tør å være bevisst på at den andre også vil gjøre en innsats med dette før man går inn i forhold. Og det ser man jo fort hvis man bruker litt tid på å bli kjent. 

 

 

Tilbake