Vis ett enkelt innlegg
  #1  
Gammel 18.12.14, 13:50
Jasmin sin avatar
Jasmin Jasmin er offline
Godt kjent
 
Medlem siden: Jan 2013
Meldinger: 430
Standard Single og plutselig ensom

Jeg har vært single i to år, og i det siste året har jeg stortrives. Det vil si, jeg brukte mye tid til å finne tilbake til roen i meg selv, og slutte å drømme om at eksen skulle komme tilbake (våknet litt og fant ut at han var en ultradust som jeg slettes ikke ville ha tilbake). Fant ut at jeg i grunn trivdes i mitt eget selskap, og ikke trengte noen (hvertfall ikke til å legge urimelige krav på meg som eksen gjorde).

Det siste året har jeg hatt noen små forhold, datet en hel haug og levd livet (uten å være promiskuøs, altså). For å ikke føle meg alene, har jeg hatt for vane å fylle ukeplanene hver dag i flere uker framover, jeg har reist mye og jeg har hengt på div. nettdatingssider, uten å egentlig ha tid til å date så veldig mye.

Jeg har vel egentlig vært litt flat i følelseslivet. Så fort det ikke ordnet seg med en date, så har jeg løpt videre og funnet en annen, eller rettere, jeg har vel hatt en i bakhånd, for å spre interessen litt (for å ikke bli for intens). Eller så har jeg unnskylt meg selv med at jeg ikke har tid til dette pga timeplanen min (som jeg selv er skyld i) Det har i grunn passet meg helt utmerket, og jeg har trivdes med det, og det har passet på hjertet mitt og hindret små og store kjærlighetssorger, noe som også har vært helt OK. En av datene mine som jeg likte spesielt godt (som resulterte i noen spåtelefoner), viste seg å være gift, men det kom jeg faktisk fort over, pga dette her. Jeg er ikke like sikker på om jeg kunne det før...?

OK, det kommer et men, det gjør jo det i alle slike historier...

En av disse herrene som jeg har møtt på nett og hatt i "bakhånd", det høres så fryktelig slemt ut, men dette er en fyr som var veldig på nett med meg, fikk meg til å le og motsatt, men som ikke var den typen jeg typisk faller for utseendemessig. Ham puttet jeg rett i "kompisboksen", også fordi han oppførte seg som en kompis, egentlig. Lite flørt, osv. Men han hang ved ganske lenge, selv om jeg var på ferie i utlandet etc. Det var inntil jeg fortalte ham at han var havnet i "kompisboksen". Jeg er ærlig, om ikke noe annet. Da skiftet han gir, og noe så voldsomt, og la om taktikken og plutselig våknet det en litt annen interesse hos meg. Etter å ha nok engang vært i utlandet, og vært fryktelig opptatt, fikk jeg ryddet timeplanen og møtt ham. Du store min! Han var magisk. Utrolig flott fyr, varm, herlig. Morsom. Jeg har ikke ledd så mye på veldig, veldig lenge. Jeg falt rett og slett pladask (kudos til Malu som i August sa jeg kom til å bli svært forelsket sent på året, når jeg ville sjekke ang. han gifte fyren nevnt over). To uker i skikkelig rus, gikk det. Meldinger titt og ofte og vi var sammen så mye vi kunne i forhold til begges timeplan.

Så plutselig kommer bomben, det ble for mye for ham, han visste ikke helt hva han skulle gjøre, men han var redd det ville bli slutt før eller siden uansett, om det så ble 6 måneder eller 2 år, så da var det best å gjøre det med en gang. Han forteller meg til og med at han var usikker på om han gjorde det rette, men gjennomførte det likevel. Min optimisme er ukuelig (det skal jeg ha), og jeg var ganske sikker på at dette her kom han til å angre på, og bestemt meg for at den døra skulle få lov til å stå open, og gjorde det jeg kunne for at det skulle være en fin stund for ham, at han ikke skulle forlate meg med noe annet enn et smil om munnen. Ikke søren om jeg skulle bli sint og sånn, og ikke skulle jeg gråte og gi ham dårlig samvittighet. At jeg var skuffet og ikke var enig i hans avgjørelse, var jo greit nok, det fikk han vite. Men, jeg forstår ham jo, himmel, han hadde jo ikke vært single lenge da han traff meg, han var jo i prosessen med å selge hus og kjøpe nytt (altså da vi møttes på nett, det tok jo to måneder til vi faktisk møttes). Det er jo klart han han trenger litt tid på å leges? Det er aldri bra å hoppe rett fra ett forhold til et annet. Vi hadde det veldig hyggelig, pratet om mange "nye" ting vi også har felles (ønske om type forhold et), og vi skiltes som venner. Så jeg bestemte meg for å gi ham tid, og ikke mase på ham. La ham gå, og så får vi se om han kommer tilbake... jeg ville jo uansett ha vennen min, ville jeg ikke?

To ukers forhold..? Det burde jo egentlig gå fort over.

Men nei... jeg med mine datingprinsipper har ingen i bakhånd, orker ikke, er ikke interessert i det. Jeg vil bare ha ham, og tryggheten han bragte, latteren, samhørigheten. ... drømmen...

Og plutselig trives jeg ikke lenger. Jeg, som var verdensmester i dating og det å være single (som sikker noen har sett på mine kommentarer andre steder på forumet), gråter meg i søvn... Savnet er helt utrolig. Ikke bare de to ukene vi var sammen, men de morsomme meldingene i løpet av de to månedene vi hadde kontakt før dette, også.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal holde ut dette... Jeg har ikke tatt kontakt med ham, selv om det klør i fingrene. Må... holde... ut... Jeg kan ikke forandre noe uansett. Hvor ble det av den trygge lykkelige single meg?
Svar med sitat