Livsstilsguiden Forum
 

Gå tilbake   Livsstilsguiden Forum > Oss i mellom > Sorg

Sorg En delt sorg, er en halv sorg. Noen ganger kan det hjelpe å få det ut.

Svar
 
Trådverktøy Visningsmoduser
  #1  
Gammel 15.04.16, 07:04
oblivione oblivione er offline
Banned
 
Medlem siden: Apr 2016
Sted: Oslo
Meldinger: 1
Standard bestemor

Hei. Jeg vet jeg er helt ny her, men jeg trengte å få ut en ting. Dette føltes bare som det rette stedet og dele det. Jeg kommer til å bli mer aktiv etterhvert, det er bare... ja, jeg lover at det kommer seg. Dette er noe jeg skrev til min bestemor, og jeg vet ikke hvorfor, men jeg trenger å dele det med noen..

Hei bæssmor. Du er min bæssmor. Selv om du lærte meg at det skulle staves bestemor. Men på en måte er du ikke bestemor, du er bæssmor. Min bæssmor. Jeg visste ikke at bæss skulle stå for beste før du lærte meg det. Det var på en måte bare navnet ditt, selv om jeg visste du het Åshild. Du var bæssmor.

Vi mistet bæssfar i august. Han rakk ikke feire bursdag. Det var mindre mennesker i kirka enn i din begravelse. Men det var nesten 9 år etter. Jeg husker jeg tenkte, at mange dør på 9 år. Jeg tenkte ikke på det da du ble borte. At du var ung. For meg på 16 var du jo gammel. Men som jeg skrev i konfirmasjonsbønnen min, jeg trengte dere begge, en stund til. Jeg fikk ikke lenge nok.

Jeg tenker så mye på deg. Og nå også bestefar. Dere var begge så konstante. Uansett om jeg var uenig og uvenn med pappa, så kom jeg alltid til dere. Det eneste du ikke kunne hjelpe meg med var engelsklekser. Men der hadde jeg mormor og bestefar. Men du lærte meg andre ting. Å være vert. Å allerede helle i mer brus, før du spør om de vil ha mer. For du var den beste verten. Det var alltid kaker, det var alltid brus, det var alltid kaffe og sjokolade, og en sengeplass. Og middag. Det var alltid middag. Bestefar tok over etter deg. Da jeg som 16-åring ble vegetarianer var han den eneste som hadde noe forståelse. En forståelse du nok også hadde hatt. Jeg fikk vafler eller grøt, grøten du hadde lært meg og lage og som jeg forstsatt spiser. Grøten laget på smør, melk og glutenfritt mel, fordi bestefar hadde cøliaki. Ingen spørsmål.

Jeg måtte sitte som tolk mellom yngstemann og bestefar, fordi han var liten og ikke skjønte dialekt enda. Gutten som satt under kjøkkenbordet og sa det var så kjedelig at du ikke var der lenger. Mens jeg måtte prøve å ikke gråte, for jeg syns det var minst like kjedelig, men var eldre. De kom bedre over ens etter hvert, men det ble ingen overnattinger. Han fikk ikke frokosten din, teen din og pleddet mens barnetv gikk på morgenen. Han fikk ikke gå runden i første etasje, der du hadde noe nytt på hodet for hver runde, og han solgte deg noe nytt fra kurven du hadde vunnet på bingo. Å handle med gamle mynter. Det sånne små ting, som gjorde barndommen min og mitt forhold til deg noe spesielt. Med en aldersforskjell på 9 år, så kan man ikke forvente samme oppvekst. Men jeg innser hardere og bedre at du var ung da du døde.

Du var kanskje ikke “for ung.” For å være for ung må man være overlevd av foreldrene. Men du var overlevd av to generasjoner mennesker som fortsatt trengte deg. Men som samtidig ikke ville at du skulle holdes i live for vår del. For vi visste du var syk. Du hadde sagt til sykepleieren at du ikke ville at barnebarna skulle “se deg slik.” Jeg kom allikevel. Du var ikke bevisst, mesteparten av tiden. Men jeg forsøkte å holde maska, som skulle gi deg medisiner, fast i ansiktet ditt. Og å holde hånda di. Jeg fikk holde hånda di, men du var sta. Du ville ikke ha medisiner. Du sa, “kose gunølla mi. Nå kan dere dra.” Jeg var gunølla di. Et veldig internt kallenavn, men det var meg. Men du ville bare ha en klem, så jeg kunne dra. Det var aldri meninga å gjøre deg forlegen. Jeg ville bare være der for deg, med deg. Men ikke misforstå, jeg tok det ikke som noe vondt ment. For stoltheten din, den hadde jeg fått med meg. Jeg vet ikke, men jeg tror du var i så sterke smerter at du ikke ville mer. Du ville bare ikke at jeg skulle se det.

Bestefar hadde sagt til onkel at han ville dø. Noe jeg ikke fikk vite før etterpå. Jeg har ikke klart å bestemme meg for om det gjorde det lettere enda. Men jeg tror kanskje det. Men det er så mange ting jeg har lært siden du døde. Ting jeg ville spørre ham om. Ting jeg måtte spørre ham om, siden du ikke var der mer. Ting jeg ikke en gang rakk å spørre om. Noen ting rakk jeg. Som å få vite om hvordan det var å få en cøliakidiagnose. Da han fortalte at det var rett før jul, og at du måtte bake alle julekakene en gang til, bare uten gluten. Jeg tror du var hans store kjærlighet. Måten han pratet om deg på.

Men på en måte tror jeg kanskje ikke at han var din? Jeg vet ikke. Jeg vet du var utrolig glad i ham. Det er det ingen tvil om. Dere fikk to barn sammen, og tre barnebarn. Men jeg vet ikke. Han gråt i begravelsen din. Jeg har aldri sett ham gråte før. Men han gjorde det da. I begravelsen din var ikke jeg med på planleggingen. Du hadde blitt så sur. Jeg var sur på pappa, og pappa var sur på meg. Det var derfor jeg ikke fikk vite før i bestefar sin begravelse de salmene og sangene han hadde valgt ut. Til din begravelse. Å leva det er å elska. Alltid freidig når du går. Sanger som var vonde for meg etter din begravelse, men som nå er enda vondere.

Jeg skulle så ønske at jeg var som deg. Men fordi mitt liv ble så annerledes enn ditt, tror jeg ikke det er mulig. Jeg ville blitt irritert om noen møtte opp hos meg uanmeldt. Jeg ville i hvertfall ikke gitt de kaker. Og det virker så dumt å skrive. At jeg, har det det så vondt som jeg har det, i det daglige. Fordi du, du opplevde krigen. Du hadde halvsøsken og et mer eller mindre “tvangsekteksap” fordi du ble gravid. Sett i perspektiv, ikke så enkelt. Men du tok allikevel vare på dine foreldre, i deres hjem. Som også var deres, og etter hvert det jeg kjenner som mitt besteforeldrehjem. Og jeg, jeg er deprimert. Så deprimert at jeg brukte 6 år på en 3-årig utdannelse, og enda ikke vet om jeg er i stand til å jobbe. Jeg vet du ville støttet meg, bestefar gjorde det. Han spurte aldri hva jeg ville eller kunne bli, bare hva jeg drev med. Men jeg har slitt så mye mer enn jeg ville. Og tenkt mer på deg enn mine søsken har(tror jeg.) Jeg var kanskje nærmere deg, fordi jeg var jente og eldst. Det var ting jeg skulle kunne, som brødrene ikke trengte kunne. Som du lærte meg. Og livet føles så urettferdig for meg, fordi du ikke er der. Mamma kan bidra med ting, men hun er ikke deg. Du var også hennes “mor,” det vet jeg, etter det hun har fortalt meg. Fordi mormor ikke var like flink. Jeg rakk bare ikke bli moden nok.

Du var i min konfirmasjon. Men ikke eldstemann sin. og ikke yngstemann heller, som skal konfirmeres nå i år. I eldstemann sin, så savnet han deg veldig. Og det føltes urettferdig, fordi du burde vært der. Du var jo i min. I år blir det verre. Han må konfirmeres uten besteforeldre i det hele tatt på den siden. Og jeg vil så gjerne si noen ord, på dine vegne. Men jeg vet ikke hva jeg skal si. Annet enn at du er stolt.

Han vil ikke konfirmeres i kirka. For alt han forbinder med kirka er begravelser. Din var bare den første. Jeg mener å huske at du ikke trodde på Jesus, men at man kun kan konfirmeres i kirka. noe jeg i dag er enig i, uten å ha sagt det høyt. Jeg husker ikke hva jeg hadde på meg i din begravelse. Jeg husker det virkelig ikke. Det eneste jeg husker fra den dagen er at mamma ga meg vannfast maskara, at jeg hikstet høyt i det jeg gikk inn i kirka, og at Jostein ville se bildet jeg hadde av deg bakerst på telefonen min, en nokia 3220. Jostein sa det var slik du ville bli husket. Damen med perleøredobber, kort grått hår i permanent. I bestefars begravelse bar jeg konfirmasjonskorset mitt. Fordi han trodde på Jesus. Det føltes rart, du vet jo, jeg har ikke forandret livssyn så mye siden jeg var 16. Men det føltes samtidig riktig. Ingen andre bar kors, i selskapet etterpå. Men det gjorde ikke noe.

Vi har begynt å rydde i hjemmet deres nå. Onkel bruker lang tid, pappa bruker langt tid. Det er mange ting der som, det er kanskje stygt å si, jeg ikke bryr meg noe om. Så mange ting du hadde til pynt, som vi aldri brukte. Så jeg har ønsket meg, fra hjemmet ditt og bestefar sitt, kjøkkenbordet. Ja, jeg vet det var gammelt, slitt og malt flere ganger. Men rundt det bordet, det var der vi delte alle de fine stundene. Der vi spiste, gjorde lekser og spilte kort. Vi var jo nesten alltid på kjøkkenet, du og jeg. Ved bordet. Du har gjort meg til den beste vri-åtter-spilleren jeg vet. Det er nesten ingen som vil spille med meg. Skuffen inneholder fortatt munnspillet, det nye testamentet(som jeg aldri leste, bare latet som, og fant på de villeste historier fra) og korkopptrekkeren. Og penalet og notisblokka med navnet på alle i bygda, baklengs. Det er det jeg vil ha. For det er mine beste minner.

Vi har brent opp mye gardiner og duker med flekker på. Men jeg har tatt vare på det viktigste. Vi fant alle dagbøkene dine. Samboeren til pappa mener vi burde kaste de, brenne de. Men jeg vil lese de. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg vil ikke trenge meg unødig inn i ditt liv, men jeg føler at jeg kanskje trenger det? Jeg vet ikke. Jeg tror ikke pappa og onkel trenger å lese de, men jeg tror kanskje jeg gjør det. Jeg vet bare ikke om jeg får lov av deg. Eller om jeg burde få lov.

Du kommer aldri til å bli oldemor, altså, en levende oldemor. Alt jeg kan gjøre er å fortelle om deg. Alt det morsomme du gjorde for oss. Så bra du var, alt du kunne, alt. Jeg husker jeg besøkte grava, di, for flere år siden, og fortalte hva jeg ville kalle mine barn. Og jeg er helt sikker på, at du lo, og sa det var navn på prinser og prinsesser. Enda du var død, og egentlig ikke var der. Men jeg merker at forbindelsen blir svakere. Jeg kan ikke lenger høre stemmen din fortelle meg hva du synes. Jeg har blitt eldre, ting har blitt fjernere. Var det første bare innbildning? Jeg skulle ønske du var her, det hadde ikke gjort noe om du ikke visste hva du skulle si, bare du var her. Jeg savner deg, bestemor.
Svar med sitat
  #2  
Gammel 15.04.16, 15:54
Alexx Alexx er offline
Superbruker
 
Medlem siden: Dec 2006
Meldinger: 7,615
Standard

Ingenting er som bestemødre. De er verdens beste. :)
Svar med sitat
  #3  
Gammel 17.04.16, 11:32
emma emma er offline
Superbruker
 
Medlem siden: Aug 2006
Meldinger: 1,874
Standard

Håper barnebarna mine kan snakke sånn om meg en dag.
__________________
Only fools rush in where angels fear to thread
Svar med sitat
Svar

Trådverktøy
Visningsmoduser

Regler for innlegg
Du kan ikke starte nye tråder
Du kan ikke svare på innlegg / tråder
Du kan ikke laste opp vedlegg
Du kan ikke redigere meldingene dine

BB kode er
Smilier er
[IMG] kode er
HTML kode er Av

Forumnavigering


Alle tider vises som GMT +2. Klokka er nå 03:22.


Powered by vBulletin® Version 3.8.1
Copyright ©2000 - 2018, Jelsoft Enterprises Ltd.

Norsk Bokmål oversettelse av: Espen